I morgen reiser jeg nemlig til Grimstad, og så til oslo sammen med pappa. På onsdag klokka ett går flyet mitt fra gardermoen til philadelphia og videre til new york. Derfor kommer jeg bare til å bruke min andre blogg nå med det første:
Som en veldig glad sofa-surfer ser - eller rettere sagt hører - jeg en del på MTV. På denne kanalen har de noe snodig som heter MTV Crispy news. Jeg synes det er ganske bra jeg - jeg mener, hvem vil vel ikke vite hvordan BradGelina har det hjemme, eller hvordan Daniel Radcliffe ser ut om du blander Equus med Mr. Smith? Eller se hvordan Cameron Diaz ser ut om hun kler seg som Fiona...?
Nei, men sånn helt serriøst så gir det meg en god liten latter, eller drar i hvertfall på smilebåndet mitt. En trenger ikke vite noe som helst om noen som helst for å forstå hvor villt de drar ting ut av sammenhengen, og bare tuller. På mange måter minner det meg om rettsaken i Kongo mot de to norske som i følge "panelet" der nede ble sendt fre HMK Harald. For å bombe en bil. Og en random dude som tok bilde av seg selv på en FEST, ble brukt som bildebevis. Det blir liksom for DUMT, men samtidig så kan du ikke bare si "Ok, nå har vi fått nok, la oss stoppe mens leken enda er god" - fordi noen tar faktisk dette seriøst.
Vel, det siste der passa ikke så bra om Crispy News, men men ;)
Ellers ville jeg bare beklage (eller ikke) for at
jeg ikke har blogget på en stund. Jeg har nemlig oprettet en annen blogg, som handlet om utvekslingsåret mitt i USA, og (forgive me) men i det siste er det det meste som har "betydd noe" eller i det minste okkupert tankene min, så viss du vil følge med på det, legger jeg en link en plasse sånn cirka her:
I dag er det 20 dager igjen til jeg drar! (Minus 7 jobbedager, minus 4 reisedager) Det blir ni fridager igjen til jeg drar.
Shit, det har jeg faktisk ikke regna ut før, og det føles rart. jeg tror liksom ikke helt på det... På en måte begynner jeg å forstå det, for så langt har jeg sagt hade til kollegaer, ei go veninne og masse familie som jeg ikke kommer til å se før jeg kommer hjem igjen (xx xxxx)...
Jeg er skikkelig dårlig på å si hadet. Jeg griner liksom aldri, å noen ganger føler jeg at det nesten forventes av meg - for å liksom vise at jeg bryr meg. Men det er ikke det som er saken skjønner du. Jeg bryr meg. Jeg gjør det.
Vel vel. Livet er nå en gang slik.... For meg i hvertfall...
Ellers - sånn helt av tema liksom, så har jeg hørt sånn passe masse på Blue October de siste dagene. Approaching Normal heter albumet, og jeg startet å høre på det fra sangen "My never" fordi det var den første låta jeg først hørte av denne gruppa, og jeg elsket den - naturlig nok. Da jeg hadde komt gjennom albumet syntes jeg det var HELT siperDUPERfantastisk. Helt til jeg begynte på sang nr 1 og hørte de 4 første sangene.. Er dette bare meg, eller er det flere som syns denne delen av albumen skuffer?
Ellers ble jeg ganske så gira når jeg så en New Moon plakat i FULL SIZE utenfor kinoen i Sandnes - jeg tror de begynner å forstå det - og tastaturet på min kjære lille søster's datamaskin irriterer meg, fordi det er forskjøvet, og jeg ofte trykker shift og pil opp samtidig, fortsetter å skrive, og sletter da original tekst. Noe jeg gangske sikkert har gjort allerede ørten ganger i løpet av dette innlegget...
Slike ting fyller tankene mine når jeg har 9 dager igjen på å "bonde" med familien min før jeg skal være borte i ett helt år. Vel, er ikke det helt naturlig da?
For ikke å begynde enda et avsnitt med "ellers", så er det lenge siden jeg har vert innom bloggen til Texas Thea, så da tar jeg meg en liten vals innom der nå :)
I går var en dårlig dag. Nesten. Jeg var deppa og absolutt ikke i jobbe humør. Følte meg elendig og hadde ikke lyst til noe. Var bare småsur og trist. Etter at jeg hadde mer eller mindre motvillig klistret et skjevt smil i fjeset, for å være høflig mot gjestene, kom jeg ut i stua å kjente en fantastisk lukt! Det var noen svenske gjester som hade laget DET måltidet med kylling, ris, og noe saus greier som simpelt hen luktet fantastisk! Jeg kommenterte lukta, sa at det luktet godt, og de smilte til bake: "Ni måste Smaka!!!!" Jeg bare smilte litt til, for sånne tilbud er ofte veldig tomme. Da jeg kom tilbake to minutter etterpå, hadde de laget en tallerken til meg med Kylling, Ris, og noen FANTASTISKE sauser til meg. Jeg ble så glad at jeg begynte neste å grine! Ikke bare smakte det godt, men noen som betaler for å være våre gjester, serverte meg av sin mat!
Kanskje litt sært, men jeg ble så glad, å dette var deffinitivt noe av det som reddet dagen min!
Ellers har jeg jo alltids spotify også, de siste dagene er det dette som har surret å gått på min Spotify:
Amy MacDonald (Somebody New og This is The Life) Sandi Thom Travis (Last Words) Plain White T's
I tillegg ble dagen i går reddet av klumpete surmelk og hyggelige kollegaer :D Dagen ble ikke så verst allikevel :)
har jobbet 12 dager I STREKK, og har ingen fridager før 10 August!!! Det blir 25 dager I STREKK, det! nei, eg e ikkje heilt sikker på om det e lov... x)
Trace Cyrus! OMG! Trace Cyrus! Trace Cyrus lager mat! Trace Cyrus tatoverer seg! Trace Cyrus sitter forran Mac'en!
...MED LIVECAM PÅ!!!!
OMG!! DETTE MÅÅÅÅ SEEES!
Ok, sånn serriøst, jeg har ingenting i mot Trace Cyrus eller Metro Station eller tatoveringer eller noen av de overnevnte tingene der, men jeg må få sagt hva jeg syns!
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har min egen twiiter bruker, og at jeg der følger både Miley og Trace. Dette er jeg så absolutt ikke flau over en gang.... Aaaanyways. I morges før jeg gikk på jobb (eller var det i går når jeg kom hjem fra jobb?) logget jeg innpå twitter - noe jeg ikke gjør mer enn en sjelden unik gang i måneden - og der var jammen meg men den siste oppdateringen fra Trace Cyrus.
Noen som tør gjette hvor mange "watchere" det var på videone? Nermere 1000 stk som satt fast (som vil si over 5 timer) og så på Trace Cyrus. Selv så jeg ikke mer enn ett minutt. Hva skjede? Jo, Traca satt å så i taket, alle steder utenom kamera. Han snakket ikke. Beveget seg ikke. Tatovøren (eller hva man nå kaller dem) holdt på med samme område hele tiden, og det gikk ikke an å se hva han gjorde. Dette satt nermere 1000 hylende - sikkert gråtende også - jenter å så på i nermere 7-8 timer!
Tenk på alle de fantastiske vloggerne der ute en kunne sett på (om en absolutt var nødt til å sitte foran pc'n) eller alle de helt andre tingene en kunne ha funnet på. Så satt nermere 1000 ... Jaja, jeg har vel fått frem poenget mitt...
Trykker du på linken Trace la ut i oppdateringen sin på twitter, ser du hvaslags liveshows han som regel har. Folk sitter å ser på det? Jeg fatter der ikke!
DET er alt som skal til for at en (UTRLOIG) lite kjekk mannlig artist skal få folk til å se på ham? Han gjør jo ingenting! Ingen VERDENS ting!!!
Ok, som jeg sa først, jeg har ingenting imot mr. Cyrus eller tatoveringer eller Metro Station. Jeg innrømmer gjerne at i skrivende stund sitter jeg å hører på Metro Station... akkurat nå er det "Comin' around" som rocker høytalerne ;)
Som de fleste av dere sikkert vet: Jeg elsker å lese, men jeg misliker sterkt å sette meg ned med ei ny bok. Det er liksom først når du kommer litt inni det at det er kjekt.
Jeg har aldri felt ei eneste tåre mens jeg har lest, men jeg er alltid ekstremt lei meg når jeg leser de siste sidene av ei bok jeg liker godt, (spesielt viss det er siste boka i en serie)
Twilight er ikke den beste serien jeg har lest, men allikevel den jeg snakker mest om, og er mest oppslukt av
Jag har lånt fire bøker og fått fem bøker fra biblioteket, de ligger på rommet mitt, og det har de gjort i snart ei uke, har ikke begynt på noen av dem...
Jeg leser relativt seint, men folk tror jeg leser fort fordi når jeg først begynner å lese, legger jeg ike fra meg boka før jeg er ferdig.
Jeg leser like fort, viss ikke fortere, når jeg leser høyt som når jeg leser inni meg
Hodet mitt kan oppfate hva som står skrevet på ei linje på ca 2 sek, men øynene mine må liksom bare danse sakte over hvert ord og hver bokstav flr jeg kan hoppe til neste linje
Den boka jeg har lest flest ganger (utenom barnebøker) er sannsynligvis New Moon. Dette er orså den boka jeg elsker men hater mest.
Dersom bøkene jeg leser ikke inneholder en viss mengde fantacy (/overnaturligheter/usannsynligheter) eller romantikk appellerer de skjeldent til meg.
Jeg kan ikke (av respekt for mine forpliktelser og omverdenen generelt) begynne å lese på ei bok jeg kommer til å like dersom jeg ikke har nok fridager til å lese den ferdig før jeg returnerer til omverdenen
Dersom jeg kunne fått velge en karakter fra ei bok jeg har lest, som jeg kunne tenke meg å spille i filmatiseringen av boka, ville det vert enten: Bella - "New Moon" (Twilight 2), Gulla - "Harry Potter og mysteriekammeret" (Harry Potter 2), Lyra - "Den skarpeste kniven" (oppfølgeren til De gylne kompasser) eller Dina - "Skamarens dotter".
En av mine absolutt favoritt mannlige karakter i bøkenes veren, er Nilus Langballe. Spesielt i "Dødstalismanene". (Han overgår -nesten- Edward)
Nå skal dere høre folkens, jeg har vert på biblioteket og hentet meg 4 lånebøker samt fire kasserte bøker (gis bort). Nå vil jeg gjerne fortelle dere litt om den ene boka.
Tittel: Med Gullpenn - Norsk skrivekunst i mange former Forfatter: Leif Longum Forlag: Den Norske Bokklubben Årstall: 1981
Jada, jeg skreiv riktig: 1981!!! Spør du meg hvorfor boka ble kassert? Har ikke peiling.
Forordet i denne boka alene er på litt over fire sider uten avsnitt, noe som selv jeg synes kan være i lengste laget. Så jeg skal ikke skrive inn hele forordet, men prøve å forklare dere litt med egne ord hva boka har som formål. Bare fortsett og les litt til, det er nemlig noe bra noe jeg vil ha frem her ser du ;)
Boka er i all hovedsak en samling av tekster som i følge Samleren/forfatteren har blitt misvisende kategorisert som saklitteratur eller faglitteratur. Leif Longum har altså samlet en del tekster som han mener har blitt satt i "feil boks" for å vise at Saklitteratur og faglitteratur er et mye videre og mindre definert spekter enn hva mange av oss tror. Det vil da altså si at i denne boka finner en korte tekster (fra en halv til åtte sider) som kan bre seg fra Novelle-ish til anmeldelse-ish, til tolkning og analyserings-ishe tekster innenfor kategoriene "mennesker", "opplevelser og refleksjoner" og "meninger"... If that made any sense at all...
Så, jeg var litt skeptisk når jeg åpna boka å leste forodet, men der var det meg som satte boka i "feil boks" gitt. Så langt har jeg åpnet boka på en tilfeldig side - for å lese - tre ganger, og så langt har jeg også funnet tre tekster som jeg syntes var bra. Tankte jeg skulle dele litt av den ene med dere her.
Den er en meget depresiv tekst, og den heter "Kjære død". Det sier vel det meste. Uansett syntes jeg den satte ord på en del ting mange av oss tenker, det var velskrevet og det gjorde inntrykk. (Teksten er ikke å finne på internett, så jeg må skrive den inn helt selv, så værsåsnill å les dette, det tar deg mye mindre tid enn hva det tar for meg å skrive det inn ...)
Kjære død - Skrevet av Arild Nyquist i 1978
- ta meg varsomt når du kommer, plukk meg som en liten blomst. Lei meg ut av døren, utover markene og ned til den dype, mørke hulen din. (...) Vær så snill: gi meg en aldri så liten rørkikkert slik at jeg kan kikke opp på verden med den av og til - jeg vil så gjerne se om det er fart på kålen og om fuglene fortsatt kan fly. Ta meg vakkert, Død - pust mildt på øynene mine, smil det lange, skakke smilet ditt. Jeg følger deg ut i mørket, ut i nattens måneskinn - forbi kålen og robåten nede på vika. Jeg vil gjerne stanse et lite øyeblikk og kanskje si: der nede ligger robåten min, Død. Den har jeg rodd mye i, og så har jeg fisket mange fisk. Godt, Arild, sier Død. Nå skal du ikke ro mer. Nå skal fiskene få fred for dine kroker. Men du har kanskje en robåt der nede, Død? vil jeg si. Tja, sier Død og smiler det lange skakke smilet sitt. Ta meg mykt, Død - løft meg som en liten fugl noen løfter fra sitt myke rede. La meg få si adjø til tøflene før jeg går, til skrivemaskinen og til paraplyen i stativet, til sykkelen utenfor og sauene som sover i gresset. Du kommer kanskje fredag (en fredag paser bra) - jeg hører skrittene dine utenfor, og klokken som tikker ut sine siste harde slag. Du står der ute, høy og mørk - mens smilet ditt stadig er det samme: mykt og hemmelig skakt. Så bøyer du deg verdig og sier: Din tid er forbi, Arild. Denne vei. Så går vi sammen ut i mørket, ut i den kalde desembernatten mens nordlyset trekker blekhvite lakenstrimer over himmelen og et noe fortumlet liv er forbi.
Det er viktig for meg å understreke at for meg som personlig kristen, vet jeg hvor jeg skal når "Døden henter meg". Jeg vet at jeg vil ha det bra, og at jeg skal være nær familien min. Selv om jeg har denne sikkerheten, er det ingen som har overlevd døden, og kan fortelle oss hvordan det er "på den andre siden". Derfor skremmer det meg fortsatt litt, og jeg tenker ikke på døden som en hverdagslig liten spasertur i tunet. Selv om jeg ikke tror det skjer på denne måten, syntes jeg teksten var bra, og det satte ord på noe jeg tror hver og en av oss føler i mindre eller større grad.
Jeg skal ikke begynne på flere lister - enda. Så jeg gidder ikke ramse opp alle mine verste mareritt, men ett av de verste er å ende opp som "The Cat Lady - without cats". At jeg skal dø alene uten å ha noen der med meg, uten å ha opplevd noe, uten å ha levd livet. Men hvem er vel ikke innerst inne redd for det?
I'm not at all afraid of dying! It's staying dead that scares the hell out of me! (Tony BinEye)
Selv - om for meg i det minste - jeg er sikker på at ingen av oss er døde så veldig lenge, er det usikkerheten som skremmer meg litt. Det at en skal liksom bare plutselig være borte fra alt det en kjenner, og et nytt sted vi nesten ikke har noen forutsetning for å vite noe om. Men "dø-delen" er uansett ikke den verst, det verste er tanken på å måtte dø alene, det vil jeg ikke.
Jeg er ikke den som tenker at jeg må ha hatt masse kjærester eller i det hele tatt én, men jeg vil ikke dø uten å ha levd livet, eller uten å vite at jeg har fått gjort noe godt med tiden min her, og uten at jeg har liksom fått være meg selv.
ADVARSEL: - dette begynner å bli personlig. Ingen garanti for at du ikke vil bli nedtunget av denne lesningen.
Jeg føler for tiden (eller det har vel for så vidt vert slik lenge) at livet mitt bare står på vent. Jeg har liksom en hel haug med ting jeg vil gjøre. Men så (oj, jeg kom på at jeg har skrevet ett slikt innlegg før også, men her kommer det igjen) kommer hele tiden mindre viktige og lettere og ØDELEGGENDE ønsker,"behov" og tull i veien. For eksempel:
Jeg vil gjerne ha en sunnere livsstil og gå ned litt i vekt: men det er å utrolig mye lettere å sette seg ned i sofaen med en is og se på TV. Denne tror jeg er noe de fleste jenter kan kjenne seg igjen i, gjerne mange gutter også, men det er ikke bare fordi alle andre er tynne og sunne, eller fordi det er det som liksom er perfekt, at jeg vil være det. Nei, jeg føler rett og slett at jeg ikke er meg selv slik jeg er nå. Dette er kanskje litt i det frimodigste laget å si, men her kommer det alså:
Når jeg ser i speilet, føler jeg at jeg ser en annen person enn meg selv. Jeg føler liksom at "Edel" er alt det som er inni, mens det som er utpå er ei annen jente som jeg ikke kjenner. Så tenker jeg også (jeg høres ut som en psykopat, vet det) at jeg burde ta bedre vare på denne kroppen jeg har blitt tildelt, for jeg lager ikke et bra første inntrykk for de som treffer denne jenta, de ser ikke ei fin jente, å når denne jenta en dag finner kroppen sin, bør den være bra, slik at hun kan overta den, uten at alle folka i landet tror hun er slik som de ser henne nå, når jeg låner "skallet".
OK, DETTE BLE ROT, OG JEG VEIT AT JEG HØRES UT SOM EN PERSON MED EN ULTRASVAK PSYKISK HELSE!!
Men jeg prøver å overbevise meg selv hver dag om at det ikke bare er meg som har en så komplisert og svak sinnstilstand, og at Edward Cullen i virkeligheten aldri hadde klart å bære en så kamuflerende maske, fordi det ikke bare er mine tanker som er så destruktive, og at det er en veldig bra grunn til at de holdes private, og at tanker og ord kan skilles.
Forteller du deg selv en løgn ofte nok, tror du på det til slut, så det jeg prøver å si, er vel at jeg tror DU har ett like teit, destruktivt, komplisert, åndssvakt og psykisk svak tankegang som meg. Så nå vet du hva jeg tenker om deg !
haha, det siste der hørtes litt vel feil ut, men jeg kan ikke ta det tilbake, for det er slik jeg tenker, det er ikke løgn. Kanskje jeg ikke burde sagt det, men det er en HELT annen sang, eller sak...
Du ikke klarer å sove på natta mellom sein og tidlig vakt, men ligger heller opp å tenker på om du har husket å låse alle dørene, lukket alle vinduene, skrudd av alle lysene (...) og stilt vekkerklokka på tidlig nok.
Du kommer hjem om kvelden/ettermiddagen og har kroppen dekket av skraper, blåmerker og sår som du ikke har peiling på hvordan du fikk.
Du svarer telefonen formellt, og sier "hei" i stedenfor "hade"
Du føler du har satt livet på pause for å jobbe, problemet er bare at alle andres liv går videre.
Musikk er en eksklusiv vare, like sjelden som helga.
Du omsider sovner, og drømmer om en vaskekost vasker skittent i stedenfor reint, eller om vanskelige gjester.
Når du ikke lenger tenker på at du får betalt, men gjør det fordi du MÅ.
NÅR DU FØLER AT Å JOBBE ER ALT DU GJØR
Jahda, så neida. Jeg har ikke peiling på hvem som kan kjenne seg igjen i noe av dette. I hvertfall IKKE meg .... ?
I dag var meg og Sigrid å så Harry Potter og halvblodsprinsen på kino i Sogndal. Stappfull kinosal, noe å bite i, seter bakerst i midten... Kan det bli bedre? JA!
Selv vil jeg ikke kalle meg selv en hardbarket Harry Potter fan, men jeg har lest alle bøkene, og synes absolutt de er noen av de beste bøkene jeg har lest. Uten tvil. Da Halvblodsprinsen, for de mindre vitende - den sjette produksjonen i Harry Potter serien - skulle opp på lærretet etter et halvt års ekstra venteti, måtte jeg jo se den.
Før jeg begynner å si litt kort om hva jeg syntes, er det viktig å få sagt at det er snart to år siden jeg leste bøkene, og jeg har ikke hode for detaljer etter engangslesning. Ting må inn med teskje, mange ganger. Sett ut i fra dette, var det ikke mange detaljer jeg forventet, men noen sto da på ventelista.
Sett i lys av de andre Harry Potter filmene, er Halvblogsprinsen den klart beste i min mening. Den er en enestående addisjon til HP produksjonene, og er på alle måter et mesterverk. Lyd, lys, bilde, scener, visuelle effekter osv. er bedre enn i alle de andre filmene, og meget bra på alle måter. Filmen har med seg en god blanding av humor, romantikk og spenning, mens action blir heller den knappe faktoren. Sett i lys av de andre filmene i serien, er uansett denne filmen bra, og som sagt, etter min mening, så langt best.
Sett fra mitt perspektiv - derrimot. En som har lest bøkene, og sett for seg mye av det som skulle skje, mange detaljer og med JK. Rowlings magiske penn, ble filmen svak. Flere ting, som etter min mening av essensielle, var borte eller brutalt forkortet. Action delen ble nesten borte og filmskaperne tok seg for god tid i starten, og hastet slutten. Her kommer ei lita liste over ting som irriterte meg. Jeg advarer om "spoilers".
Denne filmen skulle handlet mer om Albus Humlesnurr og Harry. Deres forhold, deres jakt på malacruxene. Harry og Albus kom ikke nok nær hverandre i filimen. Scenen med Albus på bakken og alle elevers tryllestaver lysende i lufta ble sterk, men ville vert bedre om vi som publikum fikk ett bedre inntrykk av at Harry faktisk betydde mye for Humlesnurr. Dette skulle liksom være Humlesnurr's finale. Den ble ikke Humlesnurr verdig. Dessverre.
Hva i huleste var det som skjedde i Hiet i juleferien? Kan noen være så snille å forklare meg det? Jeg kjente det ikke igjen fra filmen! Bra var det da, men HVOR kom det fra?
Ronny og Hermine har hatt ett godt øye for hverandre lenge. Både i følge boka og det originale manuset til filmen skal Ronny og Hermine kysse. Hvor ble det kysset av? Jeg veit Emma og Robert (skuespillerne som spiller Hermine og Ronny) har spilt inn scenen, og snakket om hvor "awkward" det var, men hvor ble scenen av? "Intensiteten" mellom Gulla og Harry var heller ingen ting å skryte av...
Jeg vet at mange av tingene jeg tar med her er irrellevante og lite viktige, men det var noen av tingene jeg hadde "gledet meg til" som jeg ble mer eller mindre skuffet over.
Noe positivt var det da også.
- Mer humor enn forventet, men ikke overdrevent, og på en passende måte. - Nilus Langballe begynner å bli kjekkere (noe som er viktig for at han skal passe inn i mitt bilde av Nilus i Dødstalismanane) x) - Jeg elsker fortsatt filmversjonen av Belatrix. Selv om det er en mye hatet karakter i boka er filmversjonen så bra at en bare må elske Helena Bonham Carter for en fantastisk jobb! - Alan Rickman er fortsatt aweesome - Tom Felton (Draco Malfang) overrasker. Han eier hver scene han er i (som Erick with No K sa) - De visuelle effektene er meget bra
Ellers er der bare å løpe å se. Uansett var den verdt kinoprisen, spør du meg :)
Til vanlig synes jeg nesten Demi miner litt om en slags blanding av Pink og -_________-, men i dag hørte jeg denne sangen, og tenkte med en gang at på en (rar, vridd, spesiell, unik, uklar, skurrete, stilig) måte minner hun om Haley Williams når hun synger denne sangen (vokalisten i bandet Paramore). Først må jeg bare få unnskylde til alle dere harbarket Paramore fans viss dere absolutt ikke ser hvor dette kommer fra, men hva synes dere? Jeg kan ikke noe for at jeg syntes hun minnet om miss. Williams x)
Som en trofast Twilight fan er jeg innpå Stephenie Meyer . com minst en gang til dagen (selv om det skjelden oppdateres mer enn en gang i måneden). I dag var det faktisk noe nytt innpå der, og jeg veit ikke helt hva jeg skal tenke, jeg. Her kommer teksten som fulgte bildet:
"For those of you who can’t get enough Edward and Bella, EW can announce — exclusively — that Yen Press will be publishing Twilight in graphic-novel form, publication date still to be determined. Though Korean artist Young Kim is creating the art, Meyer herself is deeply immersed in the project, reviewing every panel.
Take a close look at the biology-class sketch we’ve obtained (that’s an empty dialogue bubble between their heads, if you’re wondering). What’s interesting to me is that it doesn’t look simply like an artist’s rendering of Kristen Stewart and Rob Pattinson. In fact, the characters seem to be an amalgam of Meyer’s literary imagination and the actors’ actual looks. The description of Edward from biology class: “His dazzling face was friendly; open, a slight smile on his flawless lips. But his eyes were cautious.” And Bella: “I was ivory-skinned …. I had always been slender, but soft somehow, obviously not an athlete…” To me, this graphic-novel Bella seems much closer to me to Meyer’s book than to Stewart’s sultry portrayal. The Edward shown is closer to Pattinson, but not a real duplicate; there’s something very winning in the sketch that I don’t see in Pattinson’s all-too-perfect tousled bronze locks and piercing eyes.
What do you think? If you’d like to see more before weighing in, pick up a copy of EW magazine, which will hit newsstands on Friday, July 17 — it contains finished illustrations of Edward, Bella, and Jacob."
Jeg er ikke helt enig i det at denne tegningen lignet mer på Bella enn hva Stewart gjør, men jeg syntes det ser bra ut så langt. Selv om jeg ikke føler meg helt "head over heals" for disse nyhetene, kan jeg nok med ganske stor sikkerhet si at jeg kommer til å kjøpe dette mangaet så snart det kommer ut ...
De siste dagene har det gått i ett. Alt sammen. Jeg jobber, sover 5 timer, spiser, jobber osv... Nå i dag er det 49 dager til flyet mit går den 2. September, og jeg flytter til USA. Det er også 49 dager til Jenny sin bursdag... Beklager virkelig for den fantastisk fine bursdagsgaven jeg gir deg... Ellers sitter jeg nå å fyller ut skjema om visum og forsikring. Håper virkelig alt går i boks, ellers ser heller USA oppholdet mitt dårlig ut... Jaja, det går nå som det går :p
I dag har jeg insett/ fått bekreftet en del ting,og dødsene kjedelig som jeg allerede har det, tenkte jeg at jeg skulle dele noen av disse tingene med de i gjennomsnitt 5 leserne jeg har ...
Det finnes faktisk (!!) proffe skuespillere som kan synge... F.eks. Robert Pattinson med Broken
Det finnes unge (under 20 år) skuespillere som verken spiller i disney filmer, hary potter, gossip girl eller the hills, og som i tillegg har mer historie i Hollywood enn mange voksne og godt etablerte skuespillere. Kristen Stewart (!!!!)
Jeg blir irritert når noen sier "He/She looks pretty" Når de ER fine, de ser ikke bare fine ut. De får det til å høres ut som om de bare ser fine ut i akkurat det bildet, og som at det var en overraskelse at han/hun var pen..
Jeg blir irritert når noen hyler, skriker, roper "Oh my god" ol. når de ser kjendiser de ser opp til. Jeg sier hele tiden til meg selv at om jeg hadde truffet en kjendis jeg virkelig var fan av, ville jeg fortsatt vært helt "cool, calm and collected". Men når jeg tenker på det vet jeg helt ærlig ikke hvordan jeg hadde reagert om jeg hadde f.eks truffet Kristen Stewart...
En av de verste fornærmelsene jeg noen gang har fått (jeg ble ikke fornærmet på personen som sa dette, men at noen i det hele tatt kan oppfatte meg slik) var: "Men du virker som ei tøff jente som tåler det meste". For MIN skyld - gå heller rundt å fortell hele verden at jeg tar skikkelig lett til tårene enn at jeg er ei jente som tåler det meste...
Den kvinnelige skuespilleren jeg ser mest opp til er Isabel Lucas.
Jeg har lyst til å bli politi bare for å kunne si: "This is NYPD, open the door!"
Men når jeg tenker mer nøye gjennom det, virker det mye kulere å være skurken som roper: "NO! Put YOUR gun down, otherwise I'll shoot him!"
Oj, det hørtes VELDIG feil ut... PRØV å missforstå meg rett....
Sekken på, gå til skolen for siste gang Vinke farvel til det år Ønske jeg kunne unngå de tomme sommerdagene som venter De kule smiler falskt, feirer sin nye frihet Jeg sitter alene igjen Og jeg lurer på
eg lurer på hvordan det er å ha alt Å aldri være redd for å gå fei lMen jeg er sikker på at aldri jeg Har vert en av de kule
Her kommer en ny dag, en ny undergang Stuper ned på senga Skulle ønske jeg var rik Ta ett fly, ned mot syd Gå rundt å ha det gøy Alt fylt med fans og frihet Sitter alene igjen Og jeg lurer på
Jeg lurer på hvordan det er å ha alt Å aldri være redd for å gå feil Men jeg er sikker på at aldri jeg Har vert en av de kule
Er det ingen her som har et originalt liv Hva måtte du gi for å bli med de kule Når du drar din veg har de glemt deg for godt Du blir borte og noen andre tar din plass Tar din plass Blant de kule
Sekken på, gå til skolen for siste gang Vinke farvel til det år Ønske jeg kunne unngå de tomme sommerdagene som venter De kule smiler falskt, feirer sin nye frihet Jeg sitter alene igjen Men jeg er klar til å fly
Jeg lurer på hvordan det er å ha alt Å aldri være redd for å gå feil Men jeg er sikker på at aldri jeg Jeg lurer på hvordan det er å ha aldri være redd for å gå feil Men jeg er sikker på at aldri jeg Har vert en av de kule
Av de kule Av de kule Av de kule
Jeg trenger ingenting som jeg ikke selv har Helt til nå har jeg ventet i kø Venter på noe mer noe nytt Til å ta av
Jeg veit ikke om det bare er meg som har det sånn, men jeg skal i hvertfall prøve å sette ord på en følelse som - for meg i det minste - er veldig hverdagslig.
Ok, saken er den at det er så utrolig mange ting jeg har lyst til å utrette. Jeg har lange lister sortert i kategorier og prioritering, jeg har de riktig nok ikke på papir, men i det minste i hodet mitt. Vent, når jeg tenkter meg om har jeg faktisk flere slike lister svart på hvitt også. På papir... Vel, dette var meget irrelevant, men allikevel. Det som er tingen er at i prosessen på å nå disse målene, er det så mange andre, mye mindre, og mye mer ubetydelige mål som sniker seg inn og stjeler plassen og tiden til de viktige målene. Noen dumme eksempler er:
Jeg er nødt til å øve på prøve, men plutselig er det mye morsomere å lage sitt eget russekort i paint på PC'n. Jeg er nødt til å vaske og rydde rommet mitt, men plutselig var det noe mye kjekkere på animal planet. Jeg må legge meg, plutselig var det alt for mange kjekke vlogger på youtube å "catche up" på.
Disse eksemplene er riktig nok dumme og mindre betydelige, men i det siste har jeg følt at mange slike småting, og større småting som ikke trengs å nevnes på en blogg som denne, har hindret meg i å "leve livet". Disse småtingene tar liksom all min tid, og jeg føler det ikke er noe tid igjen, til livet liksom, eller til de tingene som er viktige for meg.
Viss du er enig, eller kan relatere til noe av dette, eller bare forstår at det er mulig, selv i det rareste av alle rare univers (nemlig mitt) å føle slik som dette, vær så snill å legge igjen en kommentar, for å se dette staves svart på hvitt, får meg til å føle meg utrolig dum, og nesten litt mega teit...
Vel, dette er faktisk, utrolig nok, ikke en spøk, og jeg føler at min mangel på selvdisiplin stjeler livet mitt ifra meg (ikke bare deler av det lenger en gang...)
Vel, skriving er den beste av alle former for selvterapi, så kanskje det hjelper meg litt å sette ting i perspektiv, bare det å få det ned svart på hvitt...? Hvem vet?
I skrivende stund sitter jeg å ser på "Michael Jackson - stjernen vi aldri glemmer" på nrk1. Så nå skal jeg retten og sletten slå av datamaskinen for kvelden, fordi det i all hovedsak er den som "stjeler livet mitt", så skal jeg legge meg tidlig i kveld, å være uthvilt til jobb i morgen. Det vil bli lettere med datan av jah ;)
Nå, med en gang, syns jeg alle PR mennesker, alle Paparazzi fotografer, alle Journalister og alle lesere / lyttere som noen gang har spredd, gjenfortalt eller trodd på ryktene om Pop Kongen burde krype inn i skammekroken med halen mellom bena. Jackson var en fantastisk artist, en fremragende danser, en mann med utstråling fra han var ti år å debuderte sammen med brødrene sine i Jackson five, og helt frem til sin død. Han stod på for å spre sin musikk og sitt budskap til de delene av verden "medmenneksene" for lengst hadde glemt.
"Michael Jackson raised the bars, then broke them all!"
Men først og fremst var Michael Jackson et menneske. En person. En beboer og en deltaker i verdens samfunn. En bror, far, sønn, unkel, venn. Men for de fleste av oss: ett ikon, ett idol.
"I like to be thought of as a person, not just as a personality"
Jeg har hørt flere som har sagt at de synes hele dette fenomenet med Michael sin død er blitt dratt alt for langt, at Michael er det eneste som diskuteres i media, at alt handler om ham. Selv velger jeg å ikke si hva jeg personlig mener om spesifikt dette, men jeg vil gjerne vektlegge noe Michael's søster sa:
"To you, Michael was an Icon, to us, Michael is family. We miss him so much"
Om du sitter med tanker om at dette er blitt dratt for langt, eller med tanker om irritasjon, tenk heller på de som har mistet en god venn, en sønn, en far, en bror, et familiemedlem. Det er flere hundre personer som var NÆR Michael, på andre måter enn som fans. En PERSON har blitt dratt brutalt og brått ut av livene på flere mennesker.
Ei 13 år gammel jente mistet faren sin. Fire brødre og ei søster på 50 års alderen mistet sin minste bror. En 70 år gammel kvinne mistet sin sønn. En 70 år gammel mann mistet sin sønn. Flere hundre mennesker mistet en av sine beste venner.
Verden mistet en av dens beste artister.
Hvem trenger mest støtte, tid til sorg, og tid til ettertanke? Respekter disse menneskene som har mistet en far, bror, sønn, venn... La dem få tid til å sørge. Til å tenke. Når en så offentlig person dør, vil både sorgen hos de pårørende og kommentarene fra fansene bli offentlige, så tenk over hva dere sier. Rykter sprer seg fort!
Grunnen til at jeg synes alle PR mennesker, alle Paparazzi fotografer, alle Journalister og alle lesere / lyttere som noen gang har spredd, gjenfortalt eller trodd på ryktene om Pop Kongen burde krype inn i skammekroken med halen mellom bena, er nettop dette. Vi mennesker har spredd unødvendige, falske og direkte grusomme rykter om Michael Jackson. Vi har gjort det vi kan for å gjøre livet hans så miserabelt som mulig mens han levde, for så å gå tilbake på det når han dør. På den ene siden synes jeg dette er direkte kvalmt. På den andre siden håper jeg virkelig Michael Jackson's minne får hvile i fred. La de neste generasjonene få bli kjent med musikken til Michael, og hans fantastiske arbeid for fattige, syke og barn. La ikke ryktene skrive Michael's historie lenger. La sannheten få komme frem!
Til slutt vil jeg bare si at om du ikke var en spesielt stor fan av Michael Jackson, bruk heller tiden til å tenke på noen du har mistet, eller noen du kjenner som går igjennom noe tøft for tiden. Det vil kanskje få oss til å forstå at et dødsfall er like trist uansett hvem som dør, og især når det er noen som er for unge eller har for god helse til at noe slikt skulle kune skje. Husk også at Michael Jackson var en person, familien hans sørger oppriktig over tapet på en far, bror, sønn, venn. Det er ikke bare media alt sammen. De er mennesker de også.
Jeg skal til New York, så jeg tenkte jeg skulle legge ut et kart, så kan dere jo se selv hvor jeg skal bo.
Her er ett kart over USA. Det viser hvordan de forskjellige statene ligger i forhold til hverandre. New York er staten helt oppe til høyre på bildet (markert med rødt), altså helt Nord-Øst i USA. Du har sikkert hørt amerikanske talkshow snakke om at de går på lufta "8 o' clock easrern time", vel da vil det være klokka åtte for meg, der jeg er ;)
Her ser du ett kart over New York State. Montgomery (der hvor jeg skal bo) er den røde klatten midt i staten, mens del lille klatten helt Sør i staten er New York City. I følge google.com og vertsfaren min tar det ca. en time å kjøre mellom disse to røde klattene. I følge den strenge dama på Den Amerikanske Ambassaden i Oslo er dette helt feil...
Så vet du det :p
For særs interesserte:
Flyet mitt går fra Gardermoen flyplass i Oslo klokken 13:00 den 2. September (i år 2009, altså). Dersom du tilfeldigvis har fri den dagen eller skulle på et mirakuløst vis befinne deg i nærheten av gardermoen, er det bare å komme ned å si Hei å Hadet... Det blir litt stusserlig viss jeg må gå på flyet alene, uten en eneste klem... men men, jeg takler nok det fint, jeg er ei tøff jente xp
Gjett hva dere! Jo, nå skal dere høre: Edel, den lille forunderlige saken som sitter på andre siden av skjermen din å skriver dette, fikk ikke sommerobb i sin vakre hjemby: Sandnes! Så, den samme Edel var så utrolig smart, at hun søkte om jobb i Sogn og Fjordane! For de som er like dårlige some "the geographer" i geografi, beklager vakre Inger Silje, don't worry, I won't mentinoe any names, så er det altså mellom 8 og 12 timer kjøring fra Sandnes. Her har jeg nå forvist meg selv for hele 8 uker, eller 56 dager for å være nøyaktig. Utenom besteforeldre, gamle tanter og ei jente jeg ver på leir med for 40.000 år siden, kjenner jeg ikke en sjel her oppe!
Jeg er fortsatt sugen på kino, og akkurat nå kjenner jeg at jeg er sulten.... Hm. Det var nok interessant ja... eeeeler ikke....
Ooooh if there's a cure for what I've got, PLEASE give me my medicine!
Ellers begynner jeg å innse at det er mindre enn to måneder til jeg flytter til USA. IIIIIIIIK!!!! Jeg kjenner nesten at jeg gruer meg litt, håper i det minste jeg kan få ett fint år der, å det tror jeg kanskje det er en ørliten sansynlighet for at jeg kan, familien min virker i alle fall kjempe greie :D
I morgen, altså Torsdag, drar jeg til Oslo i bryllup. Jeg skal også innom Den Amerikanske Ambassaden på Fredag, og treffe Ingrid, gleder meg! Stakkar Merete - søskenbarnet mitt som skal gifte seg på lørdag, ligger med omgangssyke i dag, så vi får bare be om at hun blir frisk fort! :)
I morgen blir det altså ca. 7 timer på Buss sammen med Tante og ei kusine på fire år. Dette kan bli interessant :p Ellers er jeg virkelig gira på flim. Har ikke sett film på lenge, eller det vil si siden jeg så Star Trek på kino, med andre ord, ikke så veldig lenge siden. Noen av de filmene jeg virkelig klør i øya etter å få se er:
17 Again (går på kino, og nei, det er ikke bare på grunn av Zac Efron jeg vil se denne...) The Proposal (tror den går på kino enda, hva kan man si, jeg har en svakhet for romantiske kommedier) Adventureland (joda, jeg har nok det, dette er også en romantisk kommedie, ute på DVD) Titanic (Så lenge den er romantisk så... ) Harry Potter and The Half Blood Prince (Dette vil bli den første Harry Potter filmen jeg ser etter å ha lest bøkene, så jeg er nok litt spent på denne ja)
Severus Slur: Helten over (nesten) alle helter! So what? Jeg har alltid hatt lyst til å være en "bad-girl", men her sitter jenta som kan styre sine lyster... x)
Hvilke filmer har du sett i det siste? Noen ambefalinger?
Edel :D
PS: Bloggen blir nok noen lunde innaktiv fra min side over halga, men kan ikke dere bare legge igjen en hel haug med kommentarer, så blir det masse for meg å gjøre når jeg kommer hjem igjen på Mandag? :D
Den siste uka har det vert stille fra min side - ikke få opp forventningene, jeg er langt ifra ferdig ennå. Jeg har nemlig forvist megselv til to måneders sommerjobb i sogn og fjordane, borte fra (nesten) alt og alle jeg kjenner. Skal jeg være erlig er jeg mer optimistisk nå enn hva jeg var i begynnelsen. Jobben er faktisk ganske grei, lønna er dobbelt så bra som forbenta, og personalet er en konge gjeng. Jeg er visstnok sliten trøtt og slapp, men jeg liker det, får meg til å føle at jeg gjør noe, utnytter tiden min bra liksom :)
Ellers hadde jeg bursdag den 20. Juni. En meget rar bursdag. Jeg tror ikke jeg fikk en eneste klem på dagen min, noe som deffinnetivt er en førster, ellers var det også første bursdagen min borte fra familien. Det er allikevel viktig for meg å trekke frem alle de som sendte melding, kommenterte på blogger og la igjen hilsner på facebook., Dere reddet dagen min.
Ellers vil jeg også bare fortelle dere alle hvor fantastisk Inger Silje er. Hun hadde tenkt å komme på visitt til meg hjemme med kake, noe som fikk frem et par tårer i øyekroken. Men så kom hun jo på at jeg ikke var hjemme, men aldri før har "det er tanken som teller" betydd mer.
For den særs interesserte:
Bursdagen min tilbrakte jeg som leder på leir for 5-7 klassinger. Jeg så ingen kjente (det vil si, de jeg først truffet kvelden før, ellers ingen jeg kjente). Jeg fikk ingen kvelder, å jeg nekterfortsatt for at jeg er 17. Jeg er ikke 17 før dagenfør jeg fyller 18.
Jeg er ei Kristen jente på 17 år, fra Stavanger men bor nå i ??. Er eldst av tre søsken, har flyttet ut og har ikke planer om å flytte hjem igjen, for å si det sånn ;)
Jeg må også få advare om at visse innlegg på bloggen min inneholder ofte mer eller mindre ironi...
Som en trofast Twilight fan er jeg innpå Stephenie Meyer . com minst en gang til dagen (selv om det skjelden oppdateres mer enn en gang i måneden). I dag var det faktisk noe nytt innpå der, og jeg veit ikke helt hva jeg skal tenke, jeg. Her kommer teksten som fulgte bildet:
